Lithuanian  Lietuviškai   English  English   Russian  По-русски  
Litauen i middelalderen
HISTORY OF MEDIEVAL LITHUANIA

              Kronologi:   50-1009 |  1009-1183 |  1183-1283 |  1283-1386 |  1386-1506


Kronologi

Senmiddelalderen – Del 1 (1283 – 1386)

       I 1283 overvant korsfarerne av Preussen jotvingerne og angrep Litauen. En kontinuerlig krig begynte mellom Den tyske orden og Litauen.
       24. mars 1285 invaderte Daumantas landområder styrt av biskopen i Tver og ble senere drept der. Butigeidis tok over som hersker i Litauen.
       I 1289 beslagla den prøyssiske grenen av Den tyske orden Skalovia og bygget slottet Ragaine ved elva Nemunas. Slottet ble en stor støttespiller i kampen mot Litauen.
       I 1289 ble Butigeidis og hans bror Butvydas enige om en fredsavtale med Mstislav, hertugen av Lutsk, og gav avkall på å herske over Volkovysk på hans vegne.
       Rundt 1291 ble Butvydas, broren til Butigeidis, storhertug av Litauen.
       10 juni 1294 beseiret Vytenis, sønn av Butvydas, hæren til Kasimir II, hertugen av Łęczyca, i et slag nær Trojanow. Kasimir II og flere riddere ble drept. Slaget var den mest betydelige militære seieren for Litauen i Polen.
       Rundt 1295 ble Vytenis hersker i Litauen.
       30 mars 1298 inngår Vytenis en allianse med byen og erkebiskopen av Riga mot Den tyske orden. Han lovte at Litauen skulle godta kristendommen, akkurat som de hadde gjort under regimet til Mindaugas.
       1. juni 1298 knuste litauerne Den tyske orden i slaget ved Turaida (i Livland). Den liviske stormesteren Bruno og 22 riddere ble drept.
       29. juni 1298 beseiret en felles hær bestående av prøyssiske og liviske riddere litauerne og innbyggerne i Riga.
       I 1309 ble hovedstaden i Den tyske orden overført fra Venezia til Malbork (Marienburg) i Preussen. Dette innebar at ordenen konsentrerte sine viktigste styrker til krigen mot Litauen.
       I oktober 1315 fant det siste militære raidet av Vytenis sted. Han døde trolig kort tid etter. Gediminas, en fetter av Vytenis og sønn av Skalmantas, ble den nye herskeren av Litauen.
       I 1317 ble den litauisk kristen ortodokse storby i Novogrudok etablert. Den var aktiv frem til 1330. Kampen for å beholde en egen storby var en viktig del av øst - politikken til Litauen, en politikk som de førte under hele det 14. århundre. Det ble gjenåpnet i årene 1354 til 1361 og 1376 til 1389. En metropol var nødvendig for å gjøre de territoriale gevinstene i Rutenia mer solide. Bare ved å utvikle et sterk imperium kunne Litauen styrke seg mot Den tyske orden, som hadde støtte av hele Vest-Europa. Gediminas begynte å legge grunnlaget for et slikt imperium allerede fra begynnelsen av sin regjeringstid. Han annekterte territoriet Turov - Pinsk. Han fikk sin sønn Algirdas giftet og kalte ham etterfølgeren til Vitebsk hertugdømmet, og dets hersker kort tid etter rundt år 1320. Gediminas inngikk en allianse med Tver hertugdømmet i 1320, noe som varte periodisk fram til 1375. Han plasserte Smolensk (før 1326), Pskov (1322), Galitsj -Volhynia (ca 1320-1324), og Kiev (ca 1325) under protektorat sin. Vilnius ble hovedstad i Litauen under regimet til Gediminas.
       I 1322 sendte Gediminas et brev til paven der borgerne i Riga opptrådte som mellommenn. Og den 26. mai sendte han brev til Hansa byene, fransiskanerne og dominikanerne. I disse brevene uttrykte han sitt ønske om å akseptere kristendommen. Han inviterte kirkens folk, håndverkere, kjøpmenn og bønder til Litauen, og annonserte at tre kirker allerede hadde blitt bygget i Vilnius og Novogrudok. Men Den tyske orden klarte å forstyrre planene til Gediminas. Under press fra hedninger og ortodokse kristne, som var støttet av ordenen, trakk Gediminas tilbake hans beslutning om å bli døpt. Når utsendinger av paven ankom 3. november 1324 uttalte Gediminas at hans intensjon aldri hadde vært å bli døpt, og at kontoristen hadde gjort en feil i skriveprosessen. Uansett forfulgte han aldri de kristne og mente at "vi alle har en Gud," og bare at tilbedelsen av Gud er annerledes. Til tross for dette, godkjente paven en 4 årlig våpenhvile mellom Den tyske orden og Litauen som senere skulle tre i kraft.
       I april 1325 inngikk Gediminas en allianse med Vladislav I av Polen. 16. oktober ga han sin datter Aldona av Litauen i ekteskap med kongens sønn Kasimir (senere Kasimir III den store). Gediminas og Vladislav angrep Brandenburg provinsen tidlig i 1326, noe som forårsaker at paven krever at våpenhvilen mellom Den tyske orden og Litauen igjen skal bli bekreftet. På den tiden, ble provinsen styrt av sønnen til keiser Ludvig IV av Bayern, en fiende av paven. Alliansen med Polen viste seg å være spesielt nyttig for Gediminas når Den tyske orden igjen fortsatte å føre krig med Litauen, etter utløpet av våpenhvilen i 1328.
       I 1329 invaderte en stor hær ledet av den tsjekkiske kong John av Luxembourg og Den tyske orden Litauen, og erobret de viktigste festningene i Samogitia. Disse kampene ble avbrutt når Vladislav I av Polen, begynte å angripe områder under jurisdiksjonen til ordenen. Krigen med Polen trakk oppmerksomheten til ordenen bort fra Litauen for en stund og Litauen gikk til unnsetning for Polen mellom 1330 og 1331. Men i løpet av krigen, oppsto det uenigheter og alliansen ble avsluttet. Riga, som hadde vært en langsiktig alliert av Litauen, kapitulerte til ordenen i 1330.
       Den 25. februar 1336 omringet den enorme hæren av Den tyske orden og korsfarerne slottet Pilėnai i Samogitia. Forsvaret, ledet av Margiris, gjorde et tappert forsøk på å forsvare seg, men når det ble klart at de ikke kunne motstå angrepet, brente de alt og begikk kollektivt selvmord.
       I 1337 bygde korsfarerne slottet til Bayerburg (eller det bayerske slott, Raudonė) på elva Nemunas, med den hensikt å gjøre den til hovedstad i et beseiret Litauen. Keiser Ludvig IV av Bayern gav Litauen over til ordenen. Likevel klarte litauerne å rive ned Bayerburg og ødelegge planene til ordenen.
       Den 7 april 1340 forgiftet adelen den barnløse hertug av Galitsj -Volhynia, Boleslaw George II av Galicia. Liubartas, sønn av Gediminas, ble arving til dette hertugdømmet, siden han var svigersønn av den tidligere hertugen.
       I desember 1341 døde Gediminas og etterlot hertugdømmet til hans syv sønner. Hovedstaden Vilnius ble utpekt for Jaunutis, men Algirdas var mektigere. Han hadde arvet Vitebsk og Kreva, og kort tid etterpå, delegert sin sønn Andrei til å herske i Pskov. Kęstutis, som hadde arvet hertugdømmet i Trakai fra sin far, måtte forsvare Litauen fra ordenen. Han var misfornøyd med den svake hertugen av Vilnius som ikke kunne gi ham nødvendig støtte.
       Om vinteren 1344-1345 hadde Kęstutis hørt planer om en storstilt invasjon av Litauen av Den tyske orden støttet av tsjekkiske og ungarske konger. Han tok kontroll over Vilnius og ga makten over til Algirdas. Vennskapet og samarbeidet mellom Algirdas og Kęstutis varte livet ut. Umiddelbart etter at Vilnius styrtet, spredde de et rykte om at de var i ferd med å angripe Samland. Når stormesteren av ordenen hadde flyttet alle sine styrker til Samland, raidet brødrene Livland. Invasjonen planlagt av ordenen mislyktes.
       Den 2. februar 1348 blokkerte den litauiske hæren tilbaketreknings veien for Den tyske orden av Preussen, som hadde plyndret Litauen, ved Strėva elven. Dessverre gikk hæren på et totalt nederlag. Sønnene av Gediminas, Narimantas og visstnok Manvydas, ble drept. Det viste seg å være en av de verste militære nederlagene i Litauen under hele det 14. århundre.
       Høsten 1349 beseiret Kasimir III den store (kongen av Polen ) Galitsj ved å stole på Liubartas (sønn av Gediminas og hersker over Volhynia). En lang krig brøt ut mellom Litauen og Polen for Volhynia. Polen tok over den vestlige delen av Volhynia i 1366. Likevel forble den største delen av Volhynia under styret til Litauen.
       18. april 1358 tilbød keiser Karl IV av det tysk romerske riket å døpe Algirdas og Kęstutis. Algirdas krevde at korsfarerne skulle gjøre retrett fra de baltiske land, som en betingelse. Med dette mislyktes forhandlingene.
       Fra 13. mars – 16. april 1362 ødela korsfarerne mursteins slottet til Kaunas og begynte den mest voldelige perioden av kamper mot Litauen, dette skulle vare i nesten 20 år. De angrep Litauen rundt 70 ganger i denne perioden.
       Høsten 1362 utnyttet Algirdas fullt ut den svake posisjonen til tartarene etter at de hadde slåss interne kamper med den gylne horde, Algirdas beseiret de i nærheten av Blue Waters (Siniye Vody), og overtok Podolia og Kiev.
       I 1368-1372 organiserte Algirdas tre militære raid (1368, 1370 og 1372) på Moskva med støtte fra sin svigerfar, hertug Michael av Tver. Han klarte ikke å ta kontroll over Moskva og Tver ble tvunget til å akseptere styre under Moskva og gi avkall på sin allianse med Litauen i 1375. Smolensk falt også midlertidig under innflytelse av Moskva.
       Den 24. mai 1377 døde Algirdas og etterlot sin sønn Vladislav II Jagello som etterfølger. Kęstutis støttet Jagello, men hertug Andrei av Polotsk, den eldste sønnen til Algirdas forårsaket et opprør med den tro at han hadde den overlegne rett til tronen. Andrei ble støttet av to av hans andre brødre og Dmitrij Donskoj, grandprinsen av Moskva. Prinsen befant seg da i en krig med Khan Mamay i Den gylne horde, og Jagello besluttet merklig nok å støtte Khanen.
       Den 31. mai 1380 inngikk Jagello en hemmelig fredsavtale med Den tyske orden i Dovydiškės. I kraft av denne avtalen, ble han nødt til å holde tilbake støtte til Kęstutis når ordenen skulle angripe hans styrker. Jagello skyndte seg deretter til unnsetning for Khan Mamay. Men han rakk ikke slaget som utkjempet seg den 8. september på Kulikovo marken. Prinsen av Moskva hadde knust styrkene til horden. I mellomtiden fant Kęstutis ut av sviket fra Jagello og bestemte seg for å utvise ham fra Vilnius.
       I november 1381 tok Kęstutis kontroll over Vilnius og sendte Jagello til Kreva og Vitebsk som var nedarvede land.
       12. juni 1382 styrtet tilhengerne av Jagello Vilnius. Kort tid etter hadde Jagello også tatt kontroll over Trakai. Kęstutis og sønnen Vytautas ankom til Trakai med en hær. De gikk til Jagellos leir for forhandlingene som var foreslått av Jagello. Men de ble tatt til fange i Kreva slottet, og senere myrdet tjenere av Jagello hertugen Kęstutis. Vytautas klarte å flykte like etterpå, og flyktet til Den tyske orden, til Preussen.
       30. juli 1383 erklærte Den tyske orden krig mot Jagello. Hæren av Den tyske orden ble ledet av Vytautas og tok over Trakai og beleiret Vilnius 12. august. Skirgaila (bror av Jagello) tar Trakai tilbake den 3. november, men mursteins slottet på halvøya i Trakai ble ødelagt og Trakai mistet sin betydning for de neste 25 årene.
       I 1384 tilbyr Jagello fred til Vytautas, og lover å returnere de nedarvede landområdene til ham. Vytautas brenner så ned tre tyske slott og returner til Litauen 9. Juli. Først fikk han styre over Hrodna og Podlasie, og i 1387 Volhynia.
       Den 14 august 1385 med hjemmel i Act of Kreva annonserte Jagello sin intensjon om å gifte seg med dronning Hedvig av Polen (Jadwiga) i Polen. Samt å akseptere kristendommen sammen med sine brødre og underordnede, som ennå ikke hadde blitt døpt. Jagello sverget, at når han ble konge av Polen, ville han bruke all sin rikdom til begge riker, så mye for Litauen, som for Polen. Han sverget å løslate polske fanger og å forene «sine egne litauiske og russiske landområder til kongeriket Polen for alltid."

      Tomas Baranauskas

Back Kronologi 1183-1283     Kronologi 1386-1506 Next    

 
Historie
Introduksjon
Kronologi
Kilder
Viking alderen
Opprinnelsen av staten
Storhertuger
Samfunn
Introduksjon
Samfunnslag
Statsstruktur
Krig
Religion
Skriftspråk og språk
Slott
Introduksjon
Slottet i Voruta
Historie
Nyheter
Forskningsrapporter
Artikler
Poesi
Treslott
Mursteinsslott
Arven etter middelalder Litauen
Introduksjon
Artikler
Kart
Diskusjoner
 
Om forfatteren av siden
Biografi
Kontakt
 
 
 
Sign the Guest Book: