Lithuanian  Lietuviškai   English  English   Russian  По-русски  
Litauen i middelalderen
HISTORY OF MEDIEVAL LITHUANIA

              Kronologi:   50-1009 |  1009-1183 |  1183-1283 |  1283-1386 |  1386-1506


Kronologi

Høymiddelalderen - Del 2 (1183 – 1283)

       Om vinteren 1183-1184 organiserte litauerne sine første raid på rutenske landområder (Polotsk og Pskov). Den permanente litauiske utvidelse startet (og dette var det første tegnet på eksistensen av den litauiske staten).
       I 1185 herjet litauerne Livland. Den skremte liverne ble enige om å tillate Meinhard, en tysk misjonær, om å bygge to mursteinsslott i Livland. Samtidig ble det Ikšķile bispedømmet, som senere skulle bli Riga erkebispedømme, etablert. Dermed begynte den tyske dominans over Livland.
       Vinteren 1190 marsjerte Rurik Rostislavitsj mot Litauen, men stoppet i Pinsk (en by i sør – Hviterussland) og gikk tilbake.
       I 1191 planla hertugene av Polotsk og Novgorod et angrep på Litauen, men de gjennomførte ikke planen sin.
       I 1192 den polske og suverene hertugen Casimir II den rettferdige organiserte et straffeangrep mot jotvingerne, som pleide å plyndre de polske landområdene (muligens sammen med litauerne).
       I 1193 planla Rurik Rostislavitsj det andre angrepet på Litauen, men trakk seg tilbake etter kommando av Sviatoslav III av Kiev, den andre hertugen av Kiev (de delte hertug rollen mellom seg).
       I 1196 angrep jotvingerne Volhynia (et hertugdømme i Rutenia).
       I 1198 ble målet for Velikije Luki slottet (på den sørlige grensen av Novgorod land) påpekt i Novgorod krøniken: ”å forsvare Novgorod mot Litauen". Høsten samme år samlet litauerne sammen krigere fra Polotsk og gjorde et raid på Velikije Luki .
       I 1201 laget litauerne en fredsavtale med biskopen i Riga (den første kjente internasjonale avtalen av Litauen).
       I 1202 opprettet biskopen av Riga Sverdbroderordenen.
       I 1213 omkom den litauiske "hersker og senior» (Daugirutis) i en kamp mot Sverdbroderordenen i nærheten Lielvarde.
       I begynnelsen av 1214 omkom den andre herskeren av Litauen, Stekšys (Stecse), i Livland.
       I 1219 ble det inngått en fredsavtale mellom Litauen og Volhynia. Det var fem eneherskende hertuger og 16 fellesstyrende hertuger som representerte den litauiske siden. Den første av de eneherskende hertugene var Živinbudas, sannsynligvis etterfølgeren av Stekšys. De fire andre eneherskende hertugene (2 par brødre) var trolig sønner av de to tidligere herskere som omkom i Livland. Mindaugas var en av dem.
       23. april 1228 gav Konrad I, hertug av Masovia, landet Kulm til Den tyske orden (Ridderne av Korset). Dette ble en base for erobringen av Preussen.
       19. februar 1236 kunngjorde pave Gregor IX det første korstoget mot Litauen.
       22. september 1236 slo litauerne Sverdbroderordenen i slaget ved Šiauliai. Stormester Volkwin og 48 riddere ble drept.
       14 mai 1237 forente pave Gregor IX Ridderne av korset og Sverdbroderordenen
       I 1238 ble Mindaugas dokumentert som hersker i Litauen.
       Årene 1239-1248 var den perioden med høyest frekvens av angrep på Rutenia av Litauen. Litauen tok fordel av at Rutenia var i en svekket tilstand etter mange tartar invasjoner. På denne tiden tok Litauen kontroll over Svart Rutenia (Black Ruthenia) med borgen Novogrudok.
       I juni 1245 ga keiser Friedrich II tillatelse til Den tyske orden om å erobre og herske Kurland, Litauen og Zemgale (Semigallia).
       I 1248 sendte Mindaugas nevøene sine, Tautvilas og Gedivydas, og sin onkel på morssiden, Vykintas, til å kjempe mot Smolensk. De beseiret hæren til hertugen Michael for Moskva, som ble drept i slaget ved Protva, men ble snart beseiret (i nærheten Zubtsov) av hertugene av Suzdal. Mindaugas besluttet å vise ut de beseiret hertugene fra Litauen.
       I 1249 flyktet Tautvilas, Gedivydas og Vykintas til Daniel, hertugen av Volhynia. Daniel hjalp dem å organisere en koalisjon mot Mindaugas og angrep Svart Rutenia. I mellomtiden klarte Vykintas å bestikke jotvingerne og halvparten av samogiterne og komme til en avtale med den liviske gren av Den tyske orden.
       I 1250 angrep den liviske hæren land under styret til Mindaugas. Tautvilas hadde sluttet seg til dem og fikk seg selv døpt i Riga. Mindaugas, derimot, bestakk Andrius av Stirland, den liviske land mesteren.
       Våren 1251 Andrius av Stirland døpte Mindaugas, og jagde Tautvilas ut av Riga. Tautvilas angrep Mindaugas som hadde bestemt seg for å forsvare seg i slottet i Voruta. Mindaugas klarte å slå tilbake angrepet med bistand fra Den tyske orden og beseiret snart Tautvilas i Samogitia.
       17. juli 1251 anerkjente pave Innocent IV Litauen som en stat i det politiske systemet i det katolske Europa. Han sendte biskopen av Kulm for å krone Mindaugas som konge av Litauen.
       Den 29. juni eller 6 juli 1253 ble kroningen av Mindaugas og hans kone Martha (Morta) holdt, sannsynligvis ved Latava slottet. På tidspunktet for hans kroning ble Mindaugas tvunget til å gi en del av Samogitia og Jotland til Den tyske orden i donasjon for deres støtte. Et dokument som bekrefter Mindaugas's donasjon ble utstett "i Lettowia i Curia Nostra" (se kilde). Lettowia elven og Lettow bygdeborg ble nevnt i beskrivelsene av det 14. århundre som grensene for Selonia og er identisk med bygdeborgen Palatavys, landsbyen Latava og elven i Anyksciai regionen i Litauen (dette er det eneste hintet om stedet til kroningen). Denne gangen ble donasjonen ytterligere utvidet.
       I august eller september 1253 vigslet Albert Suerbeer, erkebiskopen av Riga, Christian (et medlem av Den tyske orden) som biskop i Litauen. Christian måtte gi en ed til erkebiskopen av Riga, men her var den tyske orden uenige med erkebiskopen. De trengte bistand fra Mindaugas for å oppnå kansellering av denne eden av paven. I 1254 ble Christian igjen vigslet til biskop. Han ble nå direkte underlagt paven.
       I 1254 ble det inngått en fredsavtale mellom Litauen og Volhynia.
       I januar 1256 raidet samogiterne, under ledelse av hertugen Aliminas, Kurland, som var under livisk styre.
       Om våren 1257 fremforhandlet samogitierne en 2-års våpenhvile med den tyske orden, etter vellykkede kamper.
I 1259 ble kampene mellom samogitierne og den tyske orden tatt opp igjen. Mindaugas strevde i mellomtiden for å beholde en vennlig forbindelse med den tyske ordenen, særlig etter at tatarene hadde plyndret hans landområder i løpet av vinteren. Han gav til og med hele Samogitia til ordenen den 7. august. På omtrent samme tid, angrep en samogitisk hær på 3000 menn de kurlandske landområdene og beseiret den tyske orden av Livland. Hæren ble ledet av Bernhard av Haren, sjef for Memelburg (Klaipėda). I slaget ved Skuodas omkom 33 riddere. Denne seieren førte til at semigallerne startet et opprør mot Den tyske orden, som varte fra 1259 til 1272.
       13. juli 1260 knuste samogitierne de samlede styrkene til Den tyske ordenen av Preussen og Livland i de kurlandske landområdene i nærheten innsjøen Durbe. Den livlandske land mesteren Burchard av Hornhausen, den prøyssiske land lederen Botel og 150 riddere ble drept. Dette var det største nederlaget ordenen led under det 13. og 14. århundre. Det ga opphav til kamper for frigjøring gjennom alle de baltiske land som ble styrt av Den tyske orden, inkludert den store prøyssiske revolt som varte fra 1260 til 1274.
       Om høsten 1261 tok Mindaugas, overbevist av hans militære sjef Treniota, Samogitia under sin egen jurisdiksjon, forkastet kristendommen og inngikk en krig med den tyske orden. Dessverre gikk det ikke så bra og Mindaugas la skylden Treniota.
       Om høsten 1263 konspirerte Treniota med hertug Daumantas av Nalšia, og myrdet Mindaugas. Deretter erklærte Treniota seg som storhertug av Litauen.
       Om våren 1264 drepte tjenere av Mindaugas Treniota. Vaišalgas (Vašelga), en sønn av Mindaugas, som hadde konvertert til den ortodokse kristne tro og bli en munk, ble erklært storhertug av Litauen. Med hjelp av hertugen av Volhynia, slo han ned motstanden i Litauen.
       I 1265 flyktet Daumantas til Pskov. Der fikk han seg selv døpt, ble valgt til hertugen av Pskov, og styrte vellykket fram til sin død i 1299. Han ble erklært som helgen for hans meritter i Pskov.
       I 1267 hadde Vašalgas vendt tilbake til klosteret og gitt makten over Litauen til Shvarno som var ektemannen til hans søster og sønn av Daniel, hertugen av Galitsj -Volhynia.
       Den 9 desember 1267 myrdet Lev, broren til Shvarno, Vašalgas. Dette var fordi han ikke hadde fått makten over Litauen.
       I 1269 kom Traidenis til makten i Litauen. I de tidlige årene av hans styre opprettholdt han vennlige forbindelser med Lev, som hadde myrdet Vašalgas. Derfor kan vi gjette at han var en konkurrent til Mindaugas og hans familie. Traidenis kjempet aktivt mot Den tyske orden og forsvarte aktivt de andre baltere (prøysserne, jotvingerne og semigallerne) mot dem.
       Den 16. februar 1270 slo litauerne den liviske delen av Den tyske orden i slaget ved Karusa i Estland. Den liviske land mesteren Otto av Luttenberg og 52 riddere ble drept.
       Den 5. mars 1279 knuste Traidenis den liviske delen av Den tyske orden i nærheten Aizkraukle (ved elven Daugava), mens de trakk seg tilbake etter raid på Litauen. Den liviske land mesteren Ernest av Rassburg og 71 riddere omkom.
       I 1281 døde Traidenis og ble etterfulgt av Daumantas.

      Tomas Baranauskas

Back Kronologi 1009-1183     Kronologi 1283-1386 Next    

 
Historie
Introduksjon
Kronologi
Kilder
Viking alderen
Opprinnelsen av staten
Storhertuger
Samfunn
Introduksjon
Samfunnslag
Statsstruktur
Krig
Religion
Skriftspråk og språk
Slott
Introduksjon
Slottet i Voruta
Historie
Nyheter
Forskningsrapporter
Artikler
Poesi
Treslott
Mursteinsslott
Arven etter middelalder Litauen
Introduksjon
Artikler
Kart
Diskusjoner
 
Om forfatteren av siden
Biografi
Kontakt
 
 
 
Sign the Guest Book: